Vi har alle vært der, i ventetilværelsen. Ventet og ventet og ventet. På den neste tingen som skal gjøre at alt faller på plass, endelig.
Livet kan være som et evig langt venteværelse. Det er alltid noe å vente på.
Det ligger alltid der, et sted i fremtiden, på et sted der vi akkurat ikke når det. Vi kan nesten kjenne det, men det er utenfor rekkevidde.
Så, hva venter vi på, sånn egentlig?
Da jeg var veldig liten ventet jeg på å bli sett, være ønsket. At faren min en dag skulle komme tilbake og vi kunne leve lykkelig som en familie, igjen. Jeg ventet på at jeg skulle vokse og bli litt større sånn at barna i gaten ikke kalte meg liten. Ventet på anerkjennelse og synlighet fra mine omgivelser. Ventet på vennskap. På å være del av noe. På å bli likt av de andre rundt meg.
Da jeg ble litt eldre ventet jeg på at jeg skulle få begynne på skolen, få venner, bli smartere, bli fyldigere (jeg var tynn som en pinne) bli mer likt, bli akseptert.
Da jeg ble tenåring ventet jeg på å bli voksen og fri, få finere hud, den perfekte jobben, det gode livet. Jeg ventet på frihet, på kjærlighet, på å endelig passe inn i denne verden. På å høre hjemme, finne min plass, min mening, min tilhørighet.
Ettersom tiden gikk, så ting ut til å bare bli verre; livet ble mer komplisert, mer ensomt, hardere - mer av alle de negative adjektivene.
Og, da ventet jeg på bedring. På at ting skulle snu. På at universet endelig skulle se alt jeg hadde vært gjennom og tildele meg de gavene jeg hadde gjort meg fortjent til. Gjennom blod, svette og tårer. Gjennom tap, ensomhet, depresjon og angst. Gjennom alt jeg måtte gi slipp på, og alle de knuste drømmene.
Men, det dukket aldri opp.
Jeg ventet på at noe på utsiden skulle komme inn å fikse det som ikke var perfekt. At lykken skulle snu, at alt strevet hadde vært verdt det. At det var en premie i enden av den eviglange tunnelen.
Ingen premie.
Det begynte sakte å demre for meg at ingen og ingenting venter der på andre siden.
At den jeg ventet på var meg selv.
All den ventingen er en tidstyv. Enn illusjon om at man må godkjennes av noe utenfor seg selv for å være verdig. At ytre faktorer skal redde deg. Ordne opp. Når du bare blir god nok, flink nok, smart nok. Nok.
Venter helt unødvendig. Mens årene går forbi oss.
År, du heller kunne dyrket troen på deg selv og dine egne evner. I stedet brukes tiden på å vente på at noen skal se oss, akseptere oss, like oss, ønske oss, hjelpe oss, holde hånden vår.
Og, merkelig nok er det naturlig, å tenke akkurat det.
For vi vokser opp i et samfunn som gjør oss avhengige av at noe utenfor oss skal få oss til å føle oss bedre. At, vi er for små og ubetydelige til å gjøre en forskjell. Vokser opp i et samfunn som forteller oss hva vi skal gjøre, skolesystem som forteller oss det samme. Reklamer som selger oss en bedre liv, hvis bare vi kjøper flere produkter. Mer. Nyheter som melder om at verdens undergang er nær, og det er lite og ingenting vi kan gjøre med det. For verden er stor, og vi er små.
Og, alt dette surrer oss inn i en illusjon av at vi er offer for våre omgivelser. Små maur i en enorm regnskog.
Dette tankesettet tar bort kraften og ansvaret vårt. Tar bort motivasjonen til å forme vår egen skjebne. Tar bort troen og tilliten vi trenger å ha til oss selv.
Å ærlig innrømme for seg selv at man har ventet på noe halve livet og derfor unngått å handle, kan være hardt å innse.
At du har fortalt deg selv at du er mangelfull og trenger noe mer for å være fullkommen. Ventet på at de rette omstendighetene skal dukke opp, at den anerkjennelsen og bekreftelsen skal komme. Eller tillatelsen til å sette i gang med det du drømmer om - alt det du følte at du trengte.
Men, sannheten setter oss fri når vi tør å se den med klarhet. Det er først når vi ser noe klart at vi får muligheten til å forandre den. Vi kan ikke forandre noe mens vi roter rundt i blinde.
Så å innse at man har laget seg et tilsynelatende trygt venteværelse kan være en trist, men også befriende tanke.
For alle de årene var aldri bortkastet.
Du overlevde dem - helt uten at noe fra utsiden reddet deg.
Du reiste deg helt selv, etter hvert nederlag. Kanskje uten å innse det.
Du ordnet opp - for deg. Du var der for deg selv. Du feilet og du kom deg ut av grøften, igjen- hver gang.
Og du står her ennå.
Du er nemlig den du har ventet på, men aldri anerkjent.
Og, du har vært der hele tiden, usynlig for deg selv.
Alle andre er en bonus - og bonuser har ingen noen gang ventet på. De oppstår bare.
De er akkurat det; en bonus.
Du trenger ikke å vente lengre. For venteværelset er et oppdiktet fenomen som vi skaper i vårt eget hode.
Å vente på noe betyr at det vi venter på ligger i fremtiden.
Når noe ligger i fremtiden, betyr det at det aldri når oss. Eller at vi når det. For vi lever hvert øyeblikk av livet vårt i nåtid. Hjernen forstår ikke konseptet om fremtiden. Det finnes ikke. Fremtid for hjernen betyr: aldri.
Og, når vi endelig ser forbi venteværelset og aktivt strekker oss mot det vi ønsker å nå...når vi endelig har tro på at vi har påvirkningskraft i vårt eget liv.. ja, først da er vi fri. Fri til å bytte ut ventetilværelsen med et skapende univers av muligheter.
Det er først da vi innser at vi har all kraften på innsiden til å skape det livet vi ønsker oss, et steg av gangen.
Når du endelig tar tilbake ansvaret for deg selv, har du sjansen til å styre livet ditt i den retningen du ønsker.
Hva kan du aktivt gjøre i dag, om enn så lite, for å komme et steg nærmere ditt ideelle liv?