I denne artikkelen tar jeg for meg dette merkelige konseptet; å være realistisk.
For, ofte bærer vi det rundt som et hedersmerke, og sier "vær realistisk, da", straks noen har en drøm.
Men, er vi så realistiske som vi har lyst til å tro, egentlig?
Når jeg skuer ut i omgivelsene, ser jeg mye som våre forfedre sikkert hadde tenkt at ikke var realistisk - fordi de ikke visste om en annen realitet.
På et tidspunkt var det trolig mange som tenkte at et fly i stål, større enn et hus aldri ville kunne lette. Og nå ser vi dem der oppe i skyene, daglig. Store, svevende stålmaskiner som suser gjennom luften som den naturligste ting i verden.
På et tidspunkt i historien var det trolig utenkelig at store skip i metall kunne flyte på havet - fordi de ikke visste. Fordi de ikke hadde prøvd. Det virket bare urealistisk. Umulig til og med.
Nå er det sjelden vi ser ut på sjøen uten at et skip driver forbi.
Enkelte vil nok alltid tvile. Selv om det i seg selv er litt urealistisk når man ser alt som har blitt utrettet i denne verden - ting som engang virket helt urealistiske.
Bare at nå er det ikke så urealistisk lengre, for vi har blitt vant til det.
Noe er nytt og skremmende i starten, helt til vi blir vant til det. Og da tenker vi ikke så mye over det. Som lys, elektrisitet og varme. Som utallige andre ting der ute. Allerede nå er KI eller AI blitt ganske normalisert.
Hva med mobiltelefoner, strøm, wifi? Jeg vil tippe at de aller fleste av oss ikke helt vet hvordan strøm overføres fra fossefall og vindturbiner til å lage ting som varme og lys. Eller hvordan internett, bluetooth, wifi eller airdrop egentlig fungerer, for det er usynlig energi. Likevel er det der - vi tror på det. Vi kan se at det fungerer, uten helt å se hvordan.
Er ikke det i seg selv litt magisk, egentlig?
Litt urealistisk?
En gang var det noen som tenkte; ¨Jeg har en idè. La oss prøve.¨
Og så var det noen andre som sa; ¨Nei det er jo helt sprøtt! Du er litt av en drømmer!¨
For å kunne gjøre det til en realitet, må man nemlig være en drømmer
Alt begynner med en tanke - en idè. En drøm.
Hvis du tenker over det, er det ikke veldig mange ting som virker urealistiske?
At planeten vår spinner rundt og rundt, og vipper litt bakover om vinteren er ganske urealistisk vil jeg si. Men, det skjer. Det er naturens gang.
Det har reist mennesker til månen i et romskip. Det har vært både en hund og en ape der ute.
Er det realistisk eller urealistisk?
Hadde vi reist tilbake i tid og sagt til et urmenneske at vi en dag kom til å sitte i store bygninger langt over bakken og se på skjermer hele dagen, mens mat blir servert i kantiner og restauranter. At vi har et system som gjør at vi kan betale for å få noe. At det finnes noe som heter plast, parykker, biler som kjører rundt - og at det finnes byer med millioner av mennesker.
Jeg tror det urmennesket hadde tenkt at det var ubegripelig. Umulig å fatte.
Sannsynligvis ville de tenkt at vi var var sprø.
At det var urealistisk.
Når det kommer til oss selv, har vi så store begrensninger. Vi avviser ting som urealistiske hvis det ikke er beviser for det.
Ingen har kommet noe sted, utviklet noe nytt og gått forbi grensene av hva vi trodde kunne skje basert på beviser.
For beviser har vi først etter at det eksisterer i vår realitet.
Realistisk eller ikke realistisk er et system (eller et fengsel) vi lager for oss selv, som en oversikt over hvor mye vi har lov til å tro eller å håpe på noe. Det er en egen begrensning vi har satt på oss selv slik at vi holder oss trygt inne i rammen av det vi anser som realistisk. Påvirket av det andre ser på som realistisk. Påvirket av det familien, venner, legen, samfunnet vårt ser på som realistisk.
Et system som rettferdiggjør at vi kan knuse våre egne drømmer.
Av en eller annen grunn, så gjelder det å være ekstra realistisk nå man har fått en diagnose. Den må man ikke tulle med. Den må tas svært høytidelig. Ingen kan komme her å fortelle oss at vi kan håpe, eller tro.
For det er urealistisk.
Vi setter slike grenser for oss selv. I forsøk på å lage et system for oss selv som vi kan forholde oss til - i frykt for å ikke bli skuffet hvis vi håper for mye.
For det har vi blitt så mange ganger før.
Og det er en grusom følelse, forståelig nok.
Da er det bedre å være litt mer realistisk tenker vi. Fortelle oss selv at man ikke må håpe for mye, for det kan føre til en skuffelse.
Å være realistisk er bare en tillatelse vi gir oss selv til å forbli handlingslammet, til å gi opp på det som kanskje kan skuffe oss. Da er det bedre å skuffe seg selv ved å tenke at det er usannsynlig, ja omtrent umulig. Det blir viktigere å ikke skuffe seg selv, enn å gi seg selv sjansen.
Jeg er her for å fortelle deg at å bli skuffet ikke er farlig. Æresord.
Det er mye farligere å begrense deg selv.
Det er mye farligere å la frykten føre.
Det er mye farligere å miste håpet.
Å bli et offer for egen skjebne.
Tenk på det; uten håp og tro på egen evne til å bli bedre, til å lykkes, skuffer vi oss selv hver eneste dag, i stedet for sporadisk.
Ville du gjort det samme mot en venn?
Realistisk er et begrep vi har skapt. Det er i grunn litt urealistisk i seg selv. For hvor går grensen mellom det å være realistisk og ikke?
Hva er egentlig virkelighetsnært, virkelighetstro?
Vi kan tro at noe er virkelig, realistisk. Er det egentlig det?
Det er noe litt uhåndgripelig.
Men hvis du er realistisk så er du hvertfall ikke en drømmer…sant?
Det ER realistisk å ha tro på seg selv, å tro at man kan ha det bedre enn man har hatt det før. Det er absolutt realistisk å gi seg selv gaven av å ha et håp.
Det betyr ikke at det ikke krever noe jobb av deg. Men, gjennom det arbeidet, viser du, at du har troen på deg selv.
Alt som en gang i tiden ble sett på som urealistisk krevde nok ganske mye arbeid - og var verdt det.
Å være langtids syk er den hardeste jobben man kan ha i livet. Men, skal vi slutte å være nysgjerrig, fordi vi skal være realistiske - ikke bli sett på som naiv, drømmende, urealistiske?
Er det rettferdig å sette den begrensningen på seg selv?
Jeg synes ikke det.
Så, si meg; Hvorfor er det realistisk, å forvente, som langvarig frisk, at man alltid kan bli syk? Men, når man er langvarig syk, så er det urealistisk å tenke at man kan bli frisk?
Hvis du har vært frisk på et tidspunkt. Hvorfor kan du ikke bli frisk igjen?
Og hvis det er vanskelig å tenke, kan du åpne opp for at du kan ha det litt bedre for hver dag som går?
Da jeg var 12 år fikk jeg bekreftet at jeg hadde en medfødt leddsykdom. Og, helt siden da har jeg blitt fortalt det verste som kan bli sagt om fremtiden for knærne mine. Ikke en eneste lege har sagt at det kommer til å bli bedre - eller i det minste holde seg stabilt. Hver eneste én har sagt at jeg vil måtte trenge kneprotese i ung alder.
Likevel viste røntgenbilder av knærne mine i 30-årene null forverring på over 20 år. Bildene er helt identiske til dem jeg tok som 12 åring.
Så, var det realistisk å forvente at de skulle bli verre? Kanskje.
Men, det ble ikke realiteten.
Gi deg selv lov til å være litt urealistisk.
Det handler faktisk ikke så mye om at det er realistisk eller ei.
Vi kan ikke helt spå fremtiden.
Tenk heller på;
Hva er bra for deg? Hva gir deg en god følelse?
Hva trenger du i dag? Hvordan tar du vare på deg selv? Hvordan kan du vise deg kjærlighet og være åpen for at bedring kan skje?
Finnes det noen der ute som har oppnådd det utenkelige?
Svaret er ja.
Hvis du leter vil du finne utallige historier fra mennesker over hele verden, som enten har overlevd døden, vært nær døden, overkommet de utroligste sykdommer.
Og, ja det er vanskelig å endre tanker, følelser og mønstre. Men, det er ikke umulig, eller urealistisk.
Mange ganger holder vi fast i sannheter med modifikasjoner.
Fordi det er lettest. Det er tryggest.
Tro meg, jeg har vært der.
Det er ikke verdt det.